Kjennetegn på termoplast

Termoplast (også omtalt som termo-engineering plast) er høymolekylære polymerer som blir flytende ved oppvarming og glassaktige faste stoffer ved avkjøling. Liming mellom molekyler av en polymer som kan være av varierende styrke, noe som resulterer i forskjellige typer av termoplaster, dvs. polythenes som har relativt svak tiltrekningskrefter (van der Waals krefter), sterkere hydrogenbindinger i nylon, og meget sterke stablet aromatisk ring bindinger i polystyren. Termoplast er i det vesentlige addisjonspolymerer fordi de er dannet ved en addisjonsreaksjon, i hvilken mindre molekyler kombineres sammen for å danne et større molekyl og er derfor kjemisk inerte, ikke-biologisk nedbrytbare, og er vanskelig å resirkulere.

molekylær arrangement

Termoplaster kan grovt klassifiseres som enten er amorf eller semi-krystallinsk, basert på deres molekyl ordning. Amorfe termoplaster er preget av sin høye sprøhet og stivhet. De er også klare faste stoffer i sin normale tilstand. De kan gjennomgå en transformasjon av deres molekyl anordning ved høye temperaturer og ved anvendelse av stress. Eksempler på amorfe termoplaster er polyamidimid, polyetersulfon og polyetherimide. Semi-krystallinske faste stoffer, på den annen side bare delvis oppvise slike egenskaper (dvs. stivhet) og sprøhet, gitt deres delvis amorfe tilstand. Eksempler på semi-krystallinske termoplaster er polyetereterketon, polytetrafluoretylen, og polyamid 6.6.

Fysiske egenskaper

Den spesifikke vekt av ulike termoplastmaterialer varierer typisk fra omtrent 0,92 til polyybutylene til 1,72 for poly-vinyliden-fluorid. Strekkflytegrense (definert som den teknikk stress som forårsaker irreversibel deformasjon) av termoplast har en bred variasjon, så lav som 2,8 (10 ^ 3 pounds per kvadratfot) for tverrbundet polyetylen til så høyt som 8,0 (10 ^ 3 pounds per kvadratfot) for polyvinylklorider.

Kjennetegn på Spesifikke Termoplast

Akrylonitril-butadien-styren er en sterk termoplast som også er motstandsdyktig mot de fleste baser og syrer. Klorerte hydrokarboner kan fortsatt, skjønt, korrodere eller skade denne polymer. Det er brukbare bare ved ca. 71 C temperatur, og blir brukt i drenerings- og ventilasjonsrørene.

Polybutylene og polyetylen (normal samt tverrbundet varianter) er fleksible polymerer som finner mest vanlig anvendelse i trykkvannssystemer. Selv Polybutylenet ikke blir påvirket av ekstreme vanntemperaturer, kan polyetylen ikke brukes til varmt vann.

Polypropylen er en lett-vekt-polymer og kan brukes opp til ca. 82 C temperaturer samtidig som den er meget motstandsdyktig mot de fleste syrer, baser og løsningsmidler. Det er først og fremst brukes i laboratoriet VVS.

Polyvinylklorid er også et sterkt og meget motstandsdyktig plast, med den maksimale anvendelige temperaturen blir 60 C. Det finner anvendelser i varme, men bør unngås i varmtvanns anvendelser. En variant polymer, kan klorert polyvinylklorid anvendes for høyere vanntemperaturer (inntil 82 C).

Polyvinylidenfluorid er en ekstremt sterk og hard termoplastisk, som også er motstandsdyktig og ikke slipende. Den kan brukes opp til temperaturer 138 C, og den mest vanlige programmet er i laboratoriet VVS.